Bocas del toro

Julaften ble det hotell i Panama City med påfølgende middag på indisk restaurant. Romjula hadde vi Boca del Toro, som ligger helt nord i Panama og grenser til Costa Rica. Bocas del toro må vel sies og være den mest "laid back" plassen vi har sett og det var mange ryggsekk turister. I tillegg så er dette et av de store feriemålene i Panama og det var ekstra mye folk her på denne tiden.




Bocas del Toro


Hovedgata på øya Colon. Her finner man mange "die hard travellers".



Skikkelig julestemmning på den karibiske kysten av Panama



Vi leide sykkler. Sykkelene hadde slikt et feminimt preg at du ikke får sett noe bilde av Ole og sykkelen.


;)


"Kebab sjappa"


Sally koser seg meg snegler til middag.


Bocas del toro


Denne har mange likheter med måker, bortsett fra at lydvolumet ikke er like hysterisk...

alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5149935523315847986" />

Billig, harde senger, kvalme toaletter, fullt på alle hostell. Vi reiste videre før nyttår..

San Blas

Comarca de Kuna Yala er en 226 lang kyststripe på den karibiske kysten av Panama. Området går fra Arcipielago de San Blas til grensa til Colombia. På øyene i dette området bor Kuna indianere. De styrer denne provinsen uten særlig innblanding fra myndighetene i Panama. Det bor ca 40.000 kuna indianere i området.48 av de omlag 400 øyene er bebodd og bambus husene står tett i tett.

Vi valgte å kjøre opp til området, dvs at vi satt klistret inne i en Toyota Landcruiser sammen med seks andre. Avstanden er ca 100 km hvor 60 km er på dårlig gjørmete vei. Noen av bakkene måtte vi gå for at vekta på bilen skulle være minst mulig for at bilen skulle komme opp med kjettingene. På et punkt måtte vi stoppe og hjelpe en bil forran som hadde kjørt seg fast. Det såg helt umulig ut men etter en halvtime eller mer og en kjapp pep-talk til forsamlingen så fant alle frem gjemte krefter og fikk dytta bilen opp av gjørmehullet. Alle bilene som kjører på disse "åkerveiene" er selvfølgelig firehjulstrekkere.


To glade backpackere som stod opp klokka kvart over fem.


Dette minner litt om snørike norske vinterveier



Etter en 4-timers kjøretur kom vi frem til ei elv som vi skulle kjøre nedover med båt. Med regnskog på begge sidene var det ganske så eksotisk...to av de i båten hevda de så en krokodille men jeg så ikke den så jeg vet ikke om det var sant.
Etter et stykke på elva kom vi ut i åpnere hav og bølgespruten stod høyt så vi fikk plastikkduker over oss og bagasjen siste halvtimen frem til øya vi skulle bo på.

Vi hadde bestilt overnatting hos indianeren Elias Perez. Han leier ut deler av huset sitt til turister og er en meget travel mann. I tillegg til å være guide, kjøre oss rundt på øyene, ta imot bookinger og organisere mat er han rektor på den lille skolen på øya som har 220 innbyggere.
Det som er inkludert i prisen på 35 US $ pr person er tre måltid pr dag, transport, utflukt og snorkleutstyr i tillegg til overnattingen. Så vi har vært på forskjellige øyer hver dag og sett oss rundt. Strendene her noen av de fineste vi har sett, og helt uten solbrente, brautende turister.

Denne plassen er helt utrolig!! Alt er slik det alltid har vært (bortsett fra at noen har skaffet seg mobil-telefoner som kom for 2 år siden) og folk er fiskere, kokosnøttselgere og kvinnene syr og selger "molaer" som er et tøystkke på str med et A3 ark circa. Molaene brukes av kuna-kvinnene som bekledning ved at de syr de på kjolene sine, og kjøpes av turister som suvenirer. Ellers handler øyene med hverandre stort sett ved at de bytter varer og tjenester. Øyene er nedarvet gjennom generasjoner og det er bare kuna-indianere som har lov å eie land i denne provinsen. Dette er definitivt det mest spesielle og flotteste stedet vi har vært på vår tur og kan virkelig anbefales.





Kuna i kano


Toalett


Fin utsikt;)

Panama

Det første de fleste gjør når de kommer til Panama er å se Panama kanalen. Det gjorde selvfølgelig vi også! I Miraflores ser man skipene gå inn i slusene fra Stillehavet, stige 25,02 meter før de så tuter avgårde gjennom en innsjø og ned 25,02 meter igjen i Atlanterhavet 80 km og 10 timer senere. Fassinerende!:)






Vi bor nå på et lite,billig og enkelt hostel i bydelen Casco Viejo i Panama City. Dette er den gamle bydelen og var sentrum av Panama før kanalen ble bygget i 1913. Bydelen står også på UNESCO sin liste, noe man skjønner når man ser de gamle bygningene.


Ole Poserer


Sally Poserer


Indianer poserer


Casco Viejo beste Cafe. "Cafe Coca Cola"


Byggning fikses i Casco Viejo

En "julenisse lærer" drar i gang gitaren


En av Panamas mange busser


"The skyline of Panama"


Noen fra Kentucky er fornuftige nok til å kjøre VW-buss ned til Panama. Respect;)



De neste dagene skal vi til nasjonalparken "San Blas" og bo hos noen Kuna indianere. Deretter drar vi tilbake til Panama City for juleferie på fire stjerners hotel. Det skal bli deilig ettersom det har vært overnatting på 6mannsrom og kalde dusjer i det siste.
Den 27 desember drar vi til Bocas del Toro.

Litt Colombia

Her kommer en liten oppdatering fra Colombia som viser stort sett det vi drev med der. Nemlig å passere grenser. Dette bildet er fra flyplassen i Barrunquilla hvor grensevaktene ble voldsomt fassinert av Canon-kameraet til Ole.

Maracaibo

Det var to grunner til at vi dro til "oljebyen" Maracaibo. Det ene var at Sally ville se plassen hun bodde. Den andre grunnen var å fly til Panama. Vi klarte å finne plassen hun hadde bodd og vi ringte uanmeldt på døra til den tidligere vertsfamilien. Moren med det orginale navnet Dolly Vanga åpnet opp og ble veldig overrasket over å se Sally på døra.

Den andre saken vår gikk det ikke så greit med. I korthet kan vi si at vi ikke kom med flyet fordi vi ikke hadde pengene tilgjengelig når vi skulle betale flyskatt kontant i Venezuelansk valuta(700 kroner). Ingen av mini bankene på flyplassen tok visa eller ikke fungerte i det hele tatt.Ingen biletter var ledige til Panama fra Venezuela. Dermed ble det å reise til Colombia og ta fly derfra. Etter å ha krysset 8 politi patruljer og bestukket en politimann kom vi oss omsider til Colombia. Vi reiste videre til Barranquila og skal fly herfra i dag søndag.

Her er bilder fra Maracaibo.






Sally og Dolly Vanga

Coro

Det er alltid enkelte ting man irriterer seg grenseløst når man er ute å reiser.
Av en eller annen grunn ser det ut til at samtlige bussselskaper har bestemt seg for å sette verdensrekord i iskald buss. Det er et eller annet høystatus som svever over fenomenet "air condition". Ser for meg den overvektige sjefen for bussselskapet står på årets julebord og skryter hemningsløst over året som er godt: "Vi er kjempekule fordi vi kan gjøre det iskaldt inne i en buss"! Nok om det for denne gang....

Coro ligger 55 mil vest for Caracas og dagenhar gått med på å se denne byen som var en av de første byene i Venezuela(1527). Først drog vi for å se ørkenen "Parque Nacional Medanos de Coro", og det var som dere sikkert kan tenke dere en meget varm opplevelse. Etterpå tok vi en publictaxi til sentrum og såg gamlebyen. Veldig fint men lite folk. Nå holder vi på å bli oppspist av mygg her vi sitter utenfor hostellet (kun der de har internett-tilgang) så det ble et kort innlegg for denne gang. Snakkes i Maracaibo.